|
Sorgens Kammer
Minnenes ekko stiller timen Kneblet i tungsinnets lenker faller jeg ifra Ikke lenger vil jeg være boltet fast i vemodighetens anker Men endelig få lengselens slukket - etter å dra
Drakk jeg for meget av livshåpets krus Tok jeg gledens forfengelighet for gitt For min strid mot tomhetens smerte - denne dødsangstens rus Er det eneste ene igjen - som er mitt
I min ensomhet vet jeg likevel At jeg ikke har noen andre å takke enn meg selv Derfor er jeg rolig når Repet strammer rundt min nakke
Stumme viner kan ei gi trøst Menigmann i gravkorets forsamling vil aldri fatte Det landet av fortapelse Jeg egenhendig skapte
Denne intense dragning mot dødens portaler (Har jeg som) en vandrende studie i gråtkvalt messe-noir Behersket siden tidens morgen Men noe jeg aldri lot slippe taket - var sorgen
[english translation:]
[chambers of sorrow part ii]
The echoes of silence sets the hour. Gagged in the chains of "depression", i fall away. No more i will be bolted fast in the anchor of "melancholy". But finally get my longing "fulfilled" - for leaving.
Did i drink too much from the goblet of "lifehope"? Did i take the vanity of joy for granted? For my battle against the pain of emptiness - this intoxication of the angst of death, Is all that is left... that is mine.
In my loneliness i still know, That i have none to thank but myself. This is why i remain calm, As the rope is tightening around my neck.
Silent witnesses can not give comfort. The ordinary man in the assembly of the "gravechoir". Tha land of perdition I created by my own hands.
This intense attraction to the portals of death (I have as) a wandering study of tearful messe-noir. Controlled since the dawning of time, But something i never would let go.. was the sorrow.
|